Caser

Småbarnsmor og avhengig av opiater

Rollen som småbarnsmor, kjæreste og karrierekvinne passet ikke helt sammen med overforbruk av opiater. Det ble vanskelig å skille mellom om det var smerter eller abstinenser jeg følte herjet i kroppen.

 

Misbruket av opiater begynte som ettervirkning av en ulykke på ski eller sykkel da jeg fremdeles var aktiv og trente mye i hverdagen. Flere leger vurderte smertene mine frem og tilbake, og ble enige om at smertene kom som følge av en nakkeskade. Grunnet langvarige smerter og min alder på 37 år, ble jeg henvist videre til operasjon.

 

Operasjonen ble vurdert som vellykket av profesjonelle leger i Norge, men jeg følte allikevel at smertene fremdeles hadde fått overtaket over kroppen min. For å få kontroll over smertene, skriver legen ut Oxynorm og Oxykontin. Som mor til to små barn og ikke minst en hverdag i en krevende jobb, ble livet stadig mer preget av bruk av det smertestillende medikamentet Oxykontin. Ut fra mitt ståsted ble det stadig vanskeligere å skille mellom om det var medisineringen eller operasjonen som faktisk gjorde at min hverdag var smertefri.

Tendensene ble oversett for lenge, og et grep måtte til

Etterhvert som tiden gikk, fortsatte hverdagslivet og jeg overså dessverre tendensene som gradvis ble synlige for min ektemann. Blant annet hevder han i flere ordvekslinger at jeg ikke er helt tilstede i familiesituasjonen, og at han også tidvis opplever meg som stadig mer fjern. Det ble mer og mer tydelig for mannen min hvilke konsekvenser bruken av medisinen har ført til i mitt hverdagsliv.

 

Jeg har problemer med å forstå hvordan jeg har havnet i denne situasjonen. Med en krevende morsrolle for to små barn og ikke minst en krevende jobb, ser jeg ingen vei ut av denne situasjonen. Det vanskeligste er å innrømme for meg selv at jeg har klart å bli avhengig av opiater. 

 

Etter å ha lett etter en løsning i hodet mitt, finner jeg Heimveg som et alternativ. Jeg tok mot til meg, og ringte for å høre om dette kunne være en løsning for meg. Det ble opplyst om at behandlingstilbudet bare ville tilsi to uker borte fra familien, i stedet for seks uker, som var alternativet på andre behandlingsinstitusjoner.


Følelsen av å kunne dø var tilstede

Jeg måtte jobbe med det å innrømme for meg selv at jeg hadde en avhengighet av medikamentet Oxykontinen. Helt uavhengig av om jeg hadde smerter eller ikke, tok jeg disse tablettene hver dag. Jeg forsto ikke selv hvordan jeg havnet i denne situasjonen, og forsøkte på egen hånd å begynne på en avrusning for å få ned pillebruken. 

 

Jeg fant nedtrappingen meget vanskelig, og var sikker på at jeg skulle dø når jeg fikk de verste abstinensene. Det å innrømme at jeg behøvde profesjonell hjelp var vanskelig, og jeg klarte ikke helt å innse at jeg var narkoman. Følelsen av skam ble betydelig, og jeg hadde konstant dårlig samvittighet ovenfor både meg selv og min familie. 

 

Det å erkjenne at jeg behøvde hjelp var første steg på veien mot et bedre liv uten medikamenter, og jeg så frem til å motta profesjonell behandling og hjelp til avrusning. Jeg bestemte meg for å ta steget mot en hverdag uten medikamenter og så frem til et to ukers langt opphold i Spania. Spesielt satte jeg pris på at denne behandlingen foregikk både anonymt og diskret i forhold til venner, familie og kolleger. 

 

Etter å ha koordinert hjemmeoppgavene til min mann og nær familie, forberedte jeg meg til reisen nedover. Gjennom gode telefonsamtaler hadde jeg fått nok informasjon om oppholdet til at jeg følte meg trygg på det som var i vente. 


Skammen gjorde at jeg valgte å ta grep

Det å innse at jeg var avhengig av medikamenter for å klare hverdagen uten smerter var vanskelig nok. Men det å innse jeg ikke klarte å skille mellom om jeg hadde smerter grunnet operasjonen, eller om jeg hadde abstinenser grunnet forbruk av opiater var verre. Da min ektemann begynte å klage på min tilstedeværelse i hverdagslivet, fikk jeg problemer med å forsvare meg. Innrømmelsen om at jeg var narkoman satt langt inne. 

 

Hvordan jeg gradvis beveget meg over til en rolle som narkoman, er vanskelig å forstå. Fra en aktiv småbarns mamma var jeg nå en pille narkoman som ikke klarte å tilfredsstille mine daglige gjøremål i hjemmet. Heldigvis gikk rollen som arbeidstaker på jobb bedre, slik at rutinen i hverdagslivet fortsatt var å leve med. Skammen var derimot stadig vanskeligere å leve med, og jeg opplevde det som veldig frustrerende å ikke kunne tilfredsstille kravene som jeg hadde stilt til meg selv. 

 

Det å innrømme at jeg hadde blitt pillenarkoman var en jobb i seg selv, og den påfølgende skammen gjorde at jeg måtte ta grep. Heldigvis fikk jeg støtte fra både min ektemann- og ikke minst de ansatte ved det behandlingssenteret som ble valgt. Følelsen av å konstant leve med dårlig samvittighet skulle nå være over og jeg så frem til et to ukers opphold på et senter sammen med andre mennesker i samme situasjon.


Lykken over å være fysisk aktiv

Etter mange og gode samtaler på telefon, ble det endelig tid for avreise til varmere strøk. Jeg hadde på forhånd fått svar på mine mange spørsmål og ikke minst fått en avklaring i hvordan behandlingen foregikk. Jeg følte meg derfor relativt trygg på situasjonen, da jeg endelig møtte opp på flyplassen. 

 

Den første uken var definitivt den tøffeste, og i løpet av bare syv dager var min selvmedisinering nedtrappet til null tabletter daglig. Det var fantastisk godt å bli mottatt uten noen form for fordommer eller moralske holdninger. Jeg ble behandlet likeverdig med alle andre som befant seg på behandlingssenteret.  

 

Med mange gode samtaler, og nydelige fjellområder så langt øyet kunne se, var det ikke rart at selvtilliten og livsgnisten kom tilbake. De flotte fjellområdene var i gåavstand fra stedet der jeg bodde, og gjorde at jeg daglig kunne være i aktivitet utendørs. To uker gikk fort og kontakten med de ansatte på Heimveg ble i starten opprettholdt med få, men gode telefonsamtaler. 

 

Nå er det hele to år etter oppholdet, og det blir det fremdeles utvekslet en SMS av og til, for å fortelle at det går fint med meg og mine. Lykken over å ha vunnet tilbake livsgleden og den aktive hverdagen jeg hadde før ulykken er fantastisk, og avhengigheten av opiater tilhører i dag, heldigvis fortiden.

Ta kontakt for en uforpliktende samtale 941 47 470

KONTAKT OSS PÅ

Epost: info@heimveg.no

Telefon: 941 47 470

Heimveg Ltd

 

Postboks 1

1450 Nesoddtangen 

Org. nr. 997 476 220

 

Leveret af