Caser
Karriere, luksusliv og avhengighet
Drømmen om det perfekte luksuslivet og en høytstående karriere ble uoppnåelig da alkoholmisbruk og kokainavhengighet tok overhånd, og fasaden ble for vanskelig å opprettholde.
I en alder på bare 31 år hadde jeg mange store drømmer, der blant annet en suksessfull karriere innen finans sto øverst på listen. Tanken var god, men etterhvert innså jeg at jeg var mer utenfor hjemmets fire vegger, enn hjemme med min familie. Siden jobben tok tid, var jeg bare hjemme litt i helger og ferier. Livet var godt, men fokuset endret seg raskt fra å tilbringe tid med familien, til å føle et stort behov til å delta på alle store sosiale sammenkomster.
Tiden før oppholdet på behandlingssenteret, ble brukt til å jobbe mer enn det andre mennesker gjerne gjør. Dette for å tjene mest mulig penger for at mine luksusvaner kunne fortsette i samme grad som før. Penger og fest sto høyt på prioritetslisten og det ble vanskelig å innse at dette gikk på bekostning av andre ting, som familieliv og andre kjerneverdier. Etterhvert ble alkoholinntaket høyt og kokain ble en vane for å opprettholde det intense karrierelivet uten familietid.
Problemet mitt ble åpenbart
Stadig oftere møtte jeg meg selv i «døren» da jeg ikke klarte å stå opp om morgenen. Ofte startet jeg derfor dagen med å gå på toalettet for å bruke kokain. Om ikke jeg fikk i meg riktig mengde klarte jeg ikke å opprettholde den intensiteten som var nødvendig i løpet av dagen. Etterhvert måtte jeg innrømme for meg selv at jeg hadde blitt 100% avhengig av kokain for å klare å overholde den strenge timeplanen.
I tillegg til bruk av narkotiske stoffer var alkohol en vesentlig del av livet mitt. Rusmidler ble først og fremst benyttet da jeg deltok på sosiale sammenkomster i sammenheng med jobben. Jeg begynte etter hvert å erkjenne at jeg hadde et problem med rusmidler, og tok kontakt med flere behandlingssentre.
Løsningen ble å bestille et opphold på et behandlingssenter
Innrømmelsen over å være avhengig av kokain kom da jeg ikke klarte å stå opp om morgenen før jeg hadde tatt meg en tur på toalettet for å innta første brukerdose. Dette var ut fra mitt ståsted nødvendig for at jeg skulle klare å holde følge med mine kollegaer, venner og det evige jaget etter det perfekte liv. Men hvem kunne hjelpe meg ut av denne situasjonen?
Løsningen ble å finne et behandlingssenter som kunne tilby en kortvarig behandling på bare to uker. Jeg hadde dessverre ikke muligheten til å være borte fra jobb i eksempelvis hele seks uker. Sistnevnte var derfor et uaktuelt alternativ. Jeg fant raskt frem til Heimveg og ringte dem en ettermiddag for å høre om hvilke alternative behandlingsmåter de kunne tilby.
Et viktig moment var at de tilbydde 100% anonymitet, noe som var veldig viktig for meg i forhold til jobb og fasade utad. Jeg fikk bekreftet at det var mulig å komme for behandling allerede innen fem dager. Da var det bare å pakke kofferten og reise. For meg var det viktig å bare hoppe i det, slik at jeg kunne bli ferdig med denne viktige barrieren i livet mitt.
Dato ble satt, flybilletter ble bestilt og det var bare å vente til avreisedagen kom. Jeg visste ikke helt hva som ventet meg. Som vanlig brukte jeg ikke lang tid på planleggingen før jeg kastet meg ut i den nye situasjonen. Før jeg visste ordet av det befant jeg meg på flyplassen, hvor jeg ble veldig godt mottatt av ansatte fra behandlingssenteret.
Deilig å nyte hverdagen uten stress
Jeg visste ikke helt hva som ventet meg da jeg møtte de hyggelige menneskene som var kommet for å møte meg på flyplassen. Flyreisen gikk fint og oppholdet gav meg noen rolige stunder der jeg fikk muligheten til å reflektere over livet. Jeg hadde ikke benyttet muligheten til å være alene siden jeg var en liten gutt. Det å kunne «dra i bremsen» og slik få mulighet til å slappe av litt var en deilig følelse. Jeg følte at jeg ble tatt på alvor. Jeg trengte denne tiden jeg fikk for meg selv til å reflektere over livet.
Med alenetid og fokus på meg selv fikk jeg også satt av tid til å tenke på familien og ikke minst den nye farsrollen. Kroppen trengte også tid til å komme seg til hektene igjen etter den lange perioden med fest og rusmidler. Den stressende hverdagen hadde virkelig tatt et godt grep om mitt liv og jeg fant derfor rom til flere forbedringer når det gjaldt organisering av hverdagslivet hjemme. Det føltes godt å vite at jeg hadde tatt steget ut for å oppnå denne selvkontrollen som jeg fikk under oppholdet på behandlingssenteret.
To uker på behandlingssenter i utlandet gikk raskere enn det jeg hadde trodd. Plutselig var dagen der for avreise og jeg kunne se tilbake på en fin tid med mange hyggelige mennesker. Den første tiden med avrusning gikk forbløffende fint. Jeg kom raskt inn en rytme og dagen gikk fort. Det var godt å vite at jeg kunne jobbe om jeg hadde behov for det. Det ble allikevel mindre tid til jobbing enn det jeg hadde planlagt. I stedet bestemte jeg meg for å nyte dagene.
En hverdag med mer fysisk aktivitet
Da jeg var på behandlingssenteret lagde jeg en» smørbrødliste» over tiltak som jeg selv mente var nødvendig for å oppnå en bedre hverdagsrutine hjemme i Norge. Jeg mente at det med en slik liste skulle bli lettere å gjennomføre en endring på rutinen som jeg allerede hadde opparbeidet meg før jeg reiste fra Norge. Selv om jeg i dag ikke har klart å gjennomføre samtlige endringer, har denne listen endret en stor del av livet mitt.
Jeg jobber fremdeles med å nå mine mål som ble satt for å oppnå en bedre hverdag. Jeg har klart å gjennomføre noen av tiltakene. Tiltakene har fylt tomrommet som jeg fikk etter å ha avsluttet mine rutiner som inneholdt bruk av kokain og alkohol. Blant annet har jeg fokusert på en hverdag med økt grad av fysisk aktivitet. Mye har skjedd siden den dagen jeg satte meg på flyet til Spania, der jeg møtte ukjente mennesker i en behandlingssituasjon.
I dag er det nesten tre år siden oppholdet og jeg står fortsatt sterkt på mine krav om en rusfri hverdag.