Caser
Når pillene er en del av hverdagen
Når angsten har tatt overhånd og misbruk av sovemedisin har tatt over en ellers så aktiv hverdag som både mor, kone, og ikke minst drømmen om tilværelsen som en vellykket karrierekvinne, så er det på tide å si at nok er nok.
Angsten hang med meg fra oppveksten, der en dominerende pappa gjorde livet enda vanskeligere enn det som var nødvendig. Med høye krav om et perfekt bilde utad, og ikke minst krav til gode karakterer opp gjennom skolegangen, raknet selvtilliten i løpet av oppveksten. Kanskje hadde oppveksten vært enklere om pappa hadde vist mer omsorg og kjærlighet til meg.
Etterhvert fikk jeg tatt en utdanning innen finans. Selv om jeg tilfredsstilte min pappa sine høye forventinger og kunne se fram til en lysende karriere i arbeidslivet, klarte jeg ikke å glede meg over livet. Angsten tok overhånd, og det endte med at jeg holdt den sjakk med overmedisinering i form av sovemedisin og ulike former for beroligende.
Jeg har vært gift to ganger og har tre barn fra tidligere ekteskap. Med to voksne barn og en datter på 14 år, har jeg forsøkt å leve et normalt liv med piller som nærmeste venn. I de siste årene har jeg heller ikke klart å gå på jobb, og har derfor væt ute av arbeidslivet grunnet mine ulike helseplager og angst. Tilslutt sa fastlegen min stopp, i og med at det ikke var mulig å skrive ut de mengdene med medikamenter som var nødvendig for å få meg til å fungere i hverdagen.
Behandlingsinstitusjonen falt i smak
Etter å ha innrømmet for meg selv at det var nødvendig å ta tak i min livssituasjon, fant jeg frem til behandlingsinstitusjonen. Denne behandlingsinstitusjonen falt i smak av ulike grunner. En av de viktigste grunnene er at den ligger i Spania og utenfor rekkevidde for venner, familie og bekjente i Norge.
I tillegg passet det bra at behandlingen blant annet foregikk gruppevis, med opp til bare tre gjester til behandling på en gang. Dette hørtes ut som en god løsning for meg, både i forhold til angst, og ikke minst misbruk av medikamenter.
I samtalen over telefon var jeg ærlig og fremla problemet mitt og ikke minst hvor mye benzodiazepiner (sovemedisin) og beroligende jeg bruker i løpet av dagen. De ønsket også å vite hvor lenge dette misbruket hadde pågått. På en fin måte ble det informert om at det ikke var mulig med en nedtrapping til null piller i løpet av bare to uker, men at framtidsutsiktene allikevel var gode.
Nedtrapping på medikamenter og gode telefonsamtaler
Etter lang tid som misbruker av medikamenter som sovemedisinen Limovane, og beroligende som Valium og Sobril, var det rart å endelig å ta tak i problemet etter et helt år som hard misbruker. Med et forbruk som var så stort at intoleransen og inntaket ikke kunne forsvares av hverken leger eller apoteker, besto ofte hverdagen i å reise rundt på private legesentre og andre steder der jeg kunne få tak i nok piller. Mine fremtidsplaner endret seg, og jeg klarte bare å planlegge en uke om gangen.
Det å være sliten ble en del av hverdagen, likeså angst og ikke minst tanker om det å ikke være god nok i forhold til min nye familie. Sammen med den nye familien fant jeg ut at den eneste løsningen var å komme seg ut av misbruket. I løpet av mitt første ekteskap tilbrakte jeg også en periode på en avrusningsklinikk. Det var uaktuelt for meg å gjennomgå denne livserfaringen en gang til. Jeg med min angst klarte ikke tanken på store forsamlinger, og erfaringen fra det tidligere oppholdet på et behandlingssenter satt fremdeles dypt i meg.
Etter en god telefonsamtale med Heimveg, fikk jeg beskjed om at jeg kunne begynne nedtrappingen hjemme om jeg var godt nok motivert, før den deretter ville bli avsluttet på behandlingsenteret i Spania under mitt to ukers lange opphold.
En ansvarlig lege møtte meg på flyplassen
Med hjelp til å sette opp en nedtrappingsplan så fremtiden lysere ut. Med hjelp av gode telefonsamtaler ble jeg motivert til å begynne nedtrappingen hjemme ved hjelp av veiledning over telefonen. Deretter skulle jeg på et to ukers opphold på behandlingssenteret, for videre å følge en spesialtilpasset plan når jeg var hjemme igjen i Norge.
Etter litt frem og tilbake ble vi enige om dato for ankomst og jeg bestemmer meg for å starte på nedtrappingen hjemme i Norge. Gode oppfølgingssamtaler på telefon, og vissheten om at jeg skulle nedover i sluttfasen av nedtrappingen, gav meg mot til å starte på nedtrappingen alene allerede før oppholdet.
Det å miste framtidsutsiktene og mine drømmer om et godt liv både i arbeidslivet- og med familien, gjorde at jeg gradvis mistet mer og mer kontroll over angsten. Det å føle på at famille og venner kanskje allerede hadde gitt meg opp, gjorde at angsten trakk meg stadig dypere ned i hverdagen med medikamenter.
Det å få oppfølging av profesjonelle behandlingsrådgivere gjorde at jeg i stedet fikk troen på å få en normal hverdag tilbake. På flyplassen ble jeg møtt av en ansvarlig lege- og en ansatt fra behandlingsenteret. Det var godt å kunne mestre angsten, med mennesker som sto parat til å bistå bare meg om nødvendig.
Avhengigheten er et tilbakelagt kapittel
Det å kunne trappe ned før oppholdet i Spania, var hovedårsaken til at jeg nettopp valgte dette behandlingssenteret. Jeg følte meg trygg med en gang under det første møtet på flyplassen. Jeg ble vist inn til leiligheten da vi kom frem til behandlingsenteret. Både omgivelsene og menneskene som jeg møtte der og da, gjorde at det som i utgangspunktet var en tøff oppgave for meg, føltes oppnåelig og ikke minst noe som jeg kunne gjennomføre.
Jeg klarte meg fint gjennom den siste delen av seponeringen (avslutning av behandlingen), som var noe jeg hadde gruet meg voldsomt til. En del av behandlingen foregikk ved bruk av en-til-en samtaler. De andre gjestene var fantastiske, og det var fint å bli kjent med nye mennesker i samme situasjon som meg.
I dag blir mine søvnproblemer behandlet med et preparat som ikke inneholder benzodiazepiner, mens angsten holdes i sjakk ved hjelp av gode samtaler med psykolog hjemme i Norge. Det er nå over ett år siden jeg kom hjem, og min tidligere livssituasjon har endret seg til det bedre. Jeg har fått tilbake min frihet som menneske. Avhengigheten er et tilbakelagt kapitel, og min hverdag som et «normalt» menneske er berikende.